Er det en ting her i livet jeg aldri har kommet over, så er det tapet av deg. Jeg tenker på deg nesten daglig, og det gjør fortsatt så vondt at jeg nesten mister pusten. Selv om det har gått snart 7 år. Det skremmer meg at minnene om deg sakte blir borte. Jeg kan ikke lenger høre latteren din. Men jeg husker smilet ditt og de gode klemmene. Hver eneste av mine skoledager, så lenge du levde, kom du ned og hentet avisen og ventet sammen med meg til bussen kom. Selv om du allerede hadde vært våken i flere timer, og avisa hadde kommet for lenge siden. De dagene bussen ikke kom eller var mer enn 15 min forsinket, kjørte du meg til skolen. Skulle ønske jeg satt mer pris på det der og da, men jeg er iallefall veldig takknemmlig for at jeg hadde en så snill bestefar. For meg var du verdens snilleste menneske, og jeg kan fortsatt ikke fatte at du er borte.
De beste blir revet fra oss først.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar