Hvem er disse menneskene som sier de ikke er redde for å dø?

Dagbladets reportasje "En siste sjanse" er noe av det sterkeste jeg har lest noen gang. Det er en forferdelig historie, men den er så godt skrevet!
Les den: http://db.no/a/12492019/

Her er noen utdrag fra reportasjen, uten å røpe alt:

"Det er ti år siden Knut fikk diagnosen testikkelkreft. De sa han kom til å bli frisk, men det skjedde ikke, det spredte seg til magen, lungene, brysthulen, stadig noe nytt. Fem ganger har de sagt han er frisk, fem operasjoner, utallige runder med cellegift, og så har de sydd ham sammen igjen fra navlen og opp til halsen. I vinter sa legene at kroppen hans aldri ville tåle mer cellegift, han ble operert i januar og de sa kreften var borte. Men så blinket nummeret til sykehuset igjen på mobilen noen uker senere. Siden har kroppen hans forsvunnet sakte, han går ned en kilo eller to i uka, feberen raser, han er kvalm. Det er som om livet leter etter en vei ut av ham. Nå skal de gjøre et siste forsøk med cellegift."

"Det jeg er minst redd for, er smerte, men jeg er vettskremt for å dø. Jeg klarer ikke sove, har kjent følelser jeg ikke trodde jeg kunne få, en voldsom dødsangst. Nå er jeg ikke tøff. Jeg er bare livredd."

"Når han forteller denne historien er det blitt ettermiddag, dagen før cellegiften durer inn i ham, og Knut ligger der i senga på kreftavdelinga og blir blank i øynene, dette er første gang han får problemer med å ordlegge seg i løpet av disse dagene. Han kan snakke om døden, om cellegiften, om kroppen som forsvinner, men måten faren hans svidde inn forbokstavene deres i økseskaftet på, blir for mye for ham."

"HVOR MANGE POSER MED CELLEGIFT de har sendt gjennom kroppen hans opp igjennom åra, husker han ikke. Men den konstante lukta av urin, oppkast og cellegift, som blander seg med avføringen han mister kontrollen på, den husker han. Det har vært ganger der forskjellen mellom natt og dag blir visket ut, der han mister kontrollen på nedtellingen av poser, der oppkastet starter normalt, blir blankt som vann og etter noen dager blir helt svart. Time etter time spruter det svart væske fra munnen hans med et trykk og en fart som gjør det umulig å treffe det lille bekkenet. Sykepleierne tar på ham bleier og han kaster opp direkte på dem, forsvinner inn i en tilstand hvor han ikke er til stede, før han slynges tilbake og desperat hyler: «Jeg klarer ikke dette».

Og da har en sykepleier holdt rundt ham med tårevåte øyne og sagt: «Klarer ikke du, så klarer vi. Dette skal vi få deg gjennom!». Der har han altså vært, langt inni kaoset, og han husker mamma som gråt ved senga og et lite flagg de hadde tatt med til bursdagen hans, det finnes glimt der mellom døgnene som forsvant, og da han våknet husker han at han nesten var skuffet, over at det faktisk ikke var helvetet han hadde vært i."