I enjoyed this movie. The end was kind of strange and sad, but it made it non-American in a way. Some parts in the movie were a bit slow, but I still liked it. I would give it a 5 if you like Robert Pattinson, and a 4 if you don't :)
31.7.10
Remember me
Live in the moments.
I enjoyed this movie. The end was kind of strange and sad, but it made it non-American in a way. Some parts in the movie were a bit slow, but I still liked it. I would give it a 5 if you like Robert Pattinson, and a 4 if you don't :)
I enjoyed this movie. The end was kind of strange and sad, but it made it non-American in a way. Some parts in the movie were a bit slow, but I still liked it. I would give it a 5 if you like Robert Pattinson, and a 4 if you don't :)
22.7.10
Sick movie: DOGTOOTH
Trailer:
This movie looks sick! Can't wait to watch it:)
Reviews:
http://www.vg.no/film/artikkel.php?artid=10034952
http://www.dagbladet.no/2010/07/22/kultur/film/filmanmeldelser/anmeldelser/12652218/
This movie looks sick! Can't wait to watch it:)
Reviews:
http://www.vg.no/film/artikkel.php?artid=10034952
http://www.dagbladet.no/2010/07/22/kultur/film/filmanmeldelser/anmeldelser/12652218/
21.7.10
The 60's
Denne tv-serien gikk på tv'en for en del år siden, og ble etterfulgt av The 70's. Var det noen av dere som fulgte med på det?
Link: http://www.imdb.com/title/tt0169528/
Link: http://www.imdb.com/title/tt0169528/
Tv-serier
Akkurat nå følger jeg med på Entourage, True Blood og Mad Men.
Har også lastet ned Miami Medical og Nurse Jackie, siden Grey's er ferdig. Men skal nok ikke se på de før til høsten.
Gleder meg til ny sesong av Dexter og Weeds:)
Hva ser dere på?
Har også lastet ned Miami Medical og Nurse Jackie, siden Grey's er ferdig. Men skal nok ikke se på de før til høsten.
Gleder meg til ny sesong av Dexter og Weeds:)
Hva ser dere på?
mmmMUGG
I dag skulle jeg kose meg med en god kopp kaffe og brødskive med blåbær. Men så åpnet jeg det nye glasset, og der var det mugg. Enda det ikke går ut på dato før i 2011.
SKUFFA!
SKUFFA!
20.7.10
HOT
Jada, jeg er sikkert like shallow som et hull i bakken. Eller hva det heter:p Men Angelina er HEIT.
15.7.10
Hvem er disse menneskene som sier de ikke er redde for å dø?
Dagbladets reportasje "En siste sjanse" er noe av det sterkeste jeg har lest noen gang. Det er en forferdelig historie, men den er så godt skrevet!
Les den: http://db.no/a/12492019/
Her er noen utdrag fra reportasjen, uten å røpe alt:
"Det er ti år siden Knut fikk diagnosen testikkelkreft. De sa han kom til å bli frisk, men det skjedde ikke, det spredte seg til magen, lungene, brysthulen, stadig noe nytt. Fem ganger har de sagt han er frisk, fem operasjoner, utallige runder med cellegift, og så har de sydd ham sammen igjen fra navlen og opp til halsen. I vinter sa legene at kroppen hans aldri ville tåle mer cellegift, han ble operert i januar og de sa kreften var borte. Men så blinket nummeret til sykehuset igjen på mobilen noen uker senere. Siden har kroppen hans forsvunnet sakte, han går ned en kilo eller to i uka, feberen raser, han er kvalm. Det er som om livet leter etter en vei ut av ham. Nå skal de gjøre et siste forsøk med cellegift."
"Det jeg er minst redd for, er smerte, men jeg er vettskremt for å dø. Jeg klarer ikke sove, har kjent følelser jeg ikke trodde jeg kunne få, en voldsom dødsangst. Nå er jeg ikke tøff. Jeg er bare livredd."
"Når han forteller denne historien er det blitt ettermiddag, dagen før cellegiften durer inn i ham, og Knut ligger der i senga på kreftavdelinga og blir blank i øynene, dette er første gang han får problemer med å ordlegge seg i løpet av disse dagene. Han kan snakke om døden, om cellegiften, om kroppen som forsvinner, men måten faren hans svidde inn forbokstavene deres i økseskaftet på, blir for mye for ham."
"HVOR MANGE POSER MED CELLEGIFT de har sendt gjennom kroppen hans opp igjennom åra, husker han ikke. Men den konstante lukta av urin, oppkast og cellegift, som blander seg med avføringen han mister kontrollen på, den husker han. Det har vært ganger der forskjellen mellom natt og dag blir visket ut, der han mister kontrollen på nedtellingen av poser, der oppkastet starter normalt, blir blankt som vann og etter noen dager blir helt svart. Time etter time spruter det svart væske fra munnen hans med et trykk og en fart som gjør det umulig å treffe det lille bekkenet. Sykepleierne tar på ham bleier og han kaster opp direkte på dem, forsvinner inn i en tilstand hvor han ikke er til stede, før han slynges tilbake og desperat hyler: «Jeg klarer ikke dette».
Og da har en sykepleier holdt rundt ham med tårevåte øyne og sagt: «Klarer ikke du, så klarer vi. Dette skal vi få deg gjennom!». Der har han altså vært, langt inni kaoset, og han husker mamma som gråt ved senga og et lite flagg de hadde tatt med til bursdagen hans, det finnes glimt der mellom døgnene som forsvant, og da han våknet husker han at han nesten var skuffet, over at det faktisk ikke var helvetet han hadde vært i."
Les den: http://db.no/a/12492019/
Her er noen utdrag fra reportasjen, uten å røpe alt:
"Det er ti år siden Knut fikk diagnosen testikkelkreft. De sa han kom til å bli frisk, men det skjedde ikke, det spredte seg til magen, lungene, brysthulen, stadig noe nytt. Fem ganger har de sagt han er frisk, fem operasjoner, utallige runder med cellegift, og så har de sydd ham sammen igjen fra navlen og opp til halsen. I vinter sa legene at kroppen hans aldri ville tåle mer cellegift, han ble operert i januar og de sa kreften var borte. Men så blinket nummeret til sykehuset igjen på mobilen noen uker senere. Siden har kroppen hans forsvunnet sakte, han går ned en kilo eller to i uka, feberen raser, han er kvalm. Det er som om livet leter etter en vei ut av ham. Nå skal de gjøre et siste forsøk med cellegift."
"Det jeg er minst redd for, er smerte, men jeg er vettskremt for å dø. Jeg klarer ikke sove, har kjent følelser jeg ikke trodde jeg kunne få, en voldsom dødsangst. Nå er jeg ikke tøff. Jeg er bare livredd."
"Når han forteller denne historien er det blitt ettermiddag, dagen før cellegiften durer inn i ham, og Knut ligger der i senga på kreftavdelinga og blir blank i øynene, dette er første gang han får problemer med å ordlegge seg i løpet av disse dagene. Han kan snakke om døden, om cellegiften, om kroppen som forsvinner, men måten faren hans svidde inn forbokstavene deres i økseskaftet på, blir for mye for ham."
"HVOR MANGE POSER MED CELLEGIFT de har sendt gjennom kroppen hans opp igjennom åra, husker han ikke. Men den konstante lukta av urin, oppkast og cellegift, som blander seg med avføringen han mister kontrollen på, den husker han. Det har vært ganger der forskjellen mellom natt og dag blir visket ut, der han mister kontrollen på nedtellingen av poser, der oppkastet starter normalt, blir blankt som vann og etter noen dager blir helt svart. Time etter time spruter det svart væske fra munnen hans med et trykk og en fart som gjør det umulig å treffe det lille bekkenet. Sykepleierne tar på ham bleier og han kaster opp direkte på dem, forsvinner inn i en tilstand hvor han ikke er til stede, før han slynges tilbake og desperat hyler: «Jeg klarer ikke dette».
Og da har en sykepleier holdt rundt ham med tårevåte øyne og sagt: «Klarer ikke du, så klarer vi. Dette skal vi få deg gjennom!». Der har han altså vært, langt inni kaoset, og han husker mamma som gråt ved senga og et lite flagg de hadde tatt med til bursdagen hans, det finnes glimt der mellom døgnene som forsvant, og da han våknet husker han at han nesten var skuffet, over at det faktisk ikke var helvetet han hadde vært i."
13.7.10
4.7.10
Kjære, snille og gode bestefaren min
I dag er det 6 år siden du døde fra oss. Tiden går så fort, men det har knapt gått en dag uten at jeg har tenkt på deg. Det gjør fortsatt fryktelig vondt, og jeg gråter ofte over savnet av deg. Du var den snilleste personen jeg visste om, og ingen hadde så gode klemmer og latter som deg. Jeg satte så stor pris på deg og jeg skulle så gjerne ønske at du ikke døde fra oss så altfor tidlig. Jeg håper du og bestemor er sammen igjen, og kikker ned på oss.
Uendelig glad i deg, for evig og alltid. Bestefaren min < 3
Uendelig glad i deg, for evig og alltid. Bestefaren min < 3
Bjørn Eidsvåg - Eg ser
Mange mennesker mener sikkert at dette er en harry sang av en glad-kristen prest med slitsom dialekt. Men for meg, så er dette den tristeste sangen jeg vet om. Den har nemlig blitt spilt i begravelsen til mine tre avdøde besteforeldre. Og i anledningen i dag, er det akkurat 6 år siden bestefar døde.
Her er teksten:
Eg ser at du er trøtt,
men eg kan ikkje gå
alle skritta for deg.
Du må gå de sjøl.
Men eg ve gå de med deg.
Eg ve gå de med deg.
Eg ser du har det vondt,
men eg kan ikkje grina alle
tårene for deg.
Du må grina de sjøl,
men eg ve grina med deg.
Eg ve grina med deg
Eg ser du vil gi opp,
men eg kan ikkje leva
livet for deg.
Du må leva det sjøl.
Men eg ve leva med deg.
Eg ve leva med deg.
Eg ser at du er redd,
men eg kan ikkje gå i døden for deg.
Du må smaka han sjøl,
men eg gjør død til liv for deg,
eg gjør død til liv for deg.
Eg har gjort død til liv for deg.
Eg har gjort død til liv for deg
Her er teksten:
Eg ser at du er trøtt,
men eg kan ikkje gå
alle skritta for deg.
Du må gå de sjøl.
Men eg ve gå de med deg.
Eg ve gå de med deg.
Eg ser du har det vondt,
men eg kan ikkje grina alle
tårene for deg.
Du må grina de sjøl,
men eg ve grina med deg.
Eg ve grina med deg
Eg ser du vil gi opp,
men eg kan ikkje leva
livet for deg.
Du må leva det sjøl.
Men eg ve leva med deg.
Eg ve leva med deg.
Eg ser at du er redd,
men eg kan ikkje gå i døden for deg.
Du må smaka han sjøl,
men eg gjør død til liv for deg,
eg gjør død til liv for deg.
Eg har gjort død til liv for deg.
Eg har gjort død til liv for deg
Abonner på:
Innlegg (Atom)